Mánadagin 29. oktober kom út ein norðurlendsk frágreiðing, sum bíðað hevur verið í spenningi eftir í eina tíð. Ein frágreiðing har granskarar við lærda háskúlan í Helsinki vóru bidnir um at koma við eini meting av, hvørja kós Norðurlond eiga at taka í framtíðini.
Metingin skuldi byggja á frágreiðingina frá Thorvald Stoltenberg frá 2009 um uttanríkis- og verjupolitikk í Norðurlondum, og frágreiðingina hjá Gunnar Wetterberg frá 2010 um norðurlendska samveldisstatin. Báðar hesar frágreiðingarnar verða hildnar at vera ov ókonkretar til at tær beinleiðis kunnu brúka til at seta dagsins politikk út í kortið av nýggjum.
Tí varð finski granskarin Johan Strang (Center for Nordic Studies), biðin um at koma við eini frágreiðing, við meira konkretum boðum um hvat kann gerast fyri at styrkja um norðurlendska samstarvið og tann politiska og búskaparliga leiklut, sum Norðurlond kunnu fáa í tí alt meira altjóðagjørda heiminum.
Fleiri góðar og spennandi tilráðingar koma í hesi frágreiðingini við heitinum “Nordiska Gemenskaper”. Sum formaður fyri Norrøna Felagnum í Føroyum er tað eisini hugaligt at lesa, at serfrøðingarnir leggja dent á hvussu týdningarmikið tað er at hava fólksligu rørslurnar við í teimum týðandi politisku tiltøkunum, sum verða gjørd. Norðurlendska samstarvið byggir í sínum uppruna á ein fólksligan vilja um samanhald, samstarv og samskifti, og tí er eisini umráðandi, at ynskið og tørvurin hjá vanliga borgaranum í londunum ikki verður gloymdur.
Men sum formaður í Norrøna Felagnum í Føroyum harmar tað meg almikið, at serfrøðingarnir í Helsinki í frágreiðingini als ikki koma inn á viðurskiftini hjá teimum londunum, sum í norðurlanda samanhangi verða rópt “sjálvstýrandi økir”. Grønland, Áland og Føroyar, og tann serligi status sum hesi lond hava fingið í norðurlendskum samanhangi, verða ikki tikin upp á tungu í frágreiðingini.
Aftast í bókini eru seks síður við nøvnum á umleið 125 fólkum, sum eru spurd til ráðs um evnið. Ikki ein einasti grønlendingur, ongin álendingur og heldur eingin føroyingur er spurdur eftir. Tað undrar eisini, at granskararnir - sambært keldulistanum - heldur eru farnir til Týsklands at spyrja, enn at fara til Danmarkar og Íslands.
Eg veit, at tað í Føroyum (í hinum londunum allarhelst eisini) eru granskarar, politikarar, ráðgevar og onnur fróð fólk, ið kundu greitt frá viðurskiftunum hjá teimum smáu londunum, og givið eitt gott íkast til hvussu Norðurlond kundu verið skipað í framtíðini.
Tá hesar tjóðir ikki verða nevndar - og ikki eingang hoyrdar - hvussu hevur man so hugsað sær, at fólkið í hesum londum skal taka undir við tonkunum, sum koma fram í frágreiðingini?
Hetta er ikki hóskandi fyri eitt 60 ára jubileumsrit hjá Norðurlandaráðnum.
Hallstein Sigurðsson,
formaður fyri Norrøna Felagið í Føroyum
(dansk oversættelse)
Lige meget hvad de små mener
Mandag 29. oktober udkom en nordisk rapport, som man har ventet på med forventning i et stykke tid. En rapport, hvor forskere ved universitetet i Helsinki var bedt om at komme med en vurdering af, hvilken kurs Norden skal tage i fremtiden.
Vurderingen skulle bygge på Thorvald Stoltenbergs rapport fra 2009 om udenrigs- og forsvarspolitik i Norden, og Gunnar Wetterbergs rapport fra 2010 om den nordiske forbundstat. Begge rapporter blev vurderet til at være for ukonkrete til at de direkte kunne bruges til at sætte en ny kurs for dagens nordiske politik.
Derfor blev den finska forsker Johan Strang (Center for Nordic Studies), bedt om at stå i spidsen for en rapport med mere konkrete forslag til, hvad der kan gøres for at styrke det nordiske samarbejde og den politiske og økonomiske rolle, som Norden kan få i den alt mere globaliserede verden.
Flere gode og spændende rekommandationer er i rapporten med tittelen “Nordiska Gemenskaper”. Som formand for Foreningen Norden på Færøerne er det rart at læse, at eksperterne lægger vægt på betydningen af at have de folkelige bevægelser med i de vigtige politiske beslutninger, som skal træffes. Det nordiske samarbejde bygger i sin oprindelse på en folkelig vilje om sammenhold, samarbejde og udveksling, og derfor er det også af betydning, at ønsket og behovet hos den almindelige borger i Norden ikke bliver bortglemt.
Men som formand for Foreningen Norden på Færøerne nager det mig overordentlig meget, at eksperterne i Helsinki i rapporten overhovedet ikke kommer ind på forholdene i de lande, som i nordisk sammenhæng bliver kaldt “de selvstyrende områder”. Grønland, Åland og Færøerne, og den særlige status, som disse lande har opnået i nordisk sammenhæng, bliver ikke nævnt i rapporten.
Bagerst i bogen er der seks sider med navnene på cirka 125 mennesker, som er konsulterede om emnet. Ikke en eneste grænlænder, ingen ålænding og heller ingen færing er efterspurgt. Det skærer også i øjnene, at forskerne - ifølge kildelisten - hellere er rejst til Tyskland for at spørge, end at rejse til Danmark og Island.
Jeg ved, at der på Færøerne (og helst også i de andre lande) er forskere, politikere, rådgivere og andre kloge mennesker, som kunne have berettet om de små nationers forhold, og kunne givet gode råd til hvordan Norden kunne se ud i fremtiden.
Når disse nationer ikke bliver nævnt - ikke engang adspurgt - hvordan har man så tænkt sig, at folkene i disse lande skal tilslutte sig de tanker, som kommer frem i rapporten?
Dette sømmer sig ikke et 60 års jubilæumsskrift fra Nordisk Råd
Hallstein Sigurðsson,
form. Norrøna Felagið í Føroyum